Dan Turèlls blues

Af : Gunnar Staalesen

Hvis noen i 1979 hadde fortalt deg at Danmarks ledende kriminalforfatter i 1980-årene ville hete Dan Turèll, ville du sett undrende på ham - og hvis du var en gammeldags kriminalromanpurist, ville du korset deg og sagt: "Gud forbarme oss!"

De første 30 bøger
Allerede i 1979 var Dan Turèll et kjent navn i Norge, for å si et begrep - som eksponent for 1970-tallets balstyrige danske undergrunnspoesi, med overdådige titler som, eksempelvis, "Sidste forestilling bevidstløse trancebilleder af eksploderende spejltricks igennem flyvende tidsmaskine af smeltende elektriske glasfotos" (1972), "Sekvens af Manjana, den endeløse sang flimrende igennem hudens pupiller" (1973), "Onkel Danny´s dadaististiske discjockey djellaba jazz-jungle joysticks" (1974), for ikke å snakke om "Onkel Danny´s drivende dansende dirrende dinglende daskende dryppende danske dåsedigte" (1974) etc. etc. etc. - pluss et trettitalls titler til, inkludert hans første prosabok, den varme og menneskemyldrende barne- og ungdomsskildringen Vangede Billeder (1975).
    Dan Turèll var den amerikanske beat-generasjonens forlengete arm i Norden, med de samme inspirasjonskildene innenfor amerikansk 1940- og 1950-talls jazzmusikk. I tillegg til sin skriftlige virtuositet var han en fremragende oppleser: ingen dansk poesifestival på 1970-tallet uten Turèll-show! De som opplevde ham på arrangementet "Poetene kommer" under Festspillene i Bergen i 1986, møtte en rendyrket entertainer, med en mikrofonbeherskelse som få nordiske lyrikkopplesere kan stille opp med, og et skrått blikk til seg selv og sitt forfatterskap: en slags undergrunnspoesiens Victor Borge.
    At Dan Turèll også hadde en god fot innenfor kriminalgenren kunne man lese ut av flere dikt og artikler, både i samlinger, tidsskrift og i dagspressen på slutten av 1970-tallet, en rekke av dem samlet i Sort Film, En privat dagbog omkring kriminalgenren (1984).

Mordene
Steget helt inn i genren tok han i 1981, med sin første kriminalroman. Boken hadde en tittel som kunne stått som overskrift over hele genren: Mord i mørket, og her introduserer han sin navnløse journalisthelt, som vi senere får følge gjennom en serie romaner.
    Det første møtet med helten er også ytterst genretypisk. Han ligger i bakrus i sin forsofne leilighet på Vesterbro. Så ringer telefonen, og i røret hører man en fremmed stemme kvekke noen usammenhengende setningsbrokker, før forbindelsen blir brutt. Bare en adresse henger igjen i heltens øre: Saxogade 28 B, og dagen etter slår overskriften mord ham på dagens første avisforside: MORD I SAXOGADE.
    Dermed er tempoet slått an, og deretter går det over stokk og stein og lik, inn og ut av vertshus, pornoforhandlere og redaksjonslokaler, til det hele endelig er slutt, og vår helt kan sukke: "Og jeg håbede, at jeg måske en dag ville kunne se tilbage på det hele og tænke, at det var da meget interessant."
    Dan Turèll var iallfall meget interessant. Mord i mørket ble en øyeblikkelig suksess, som ble fulgt opp allerede senere samme år, i Mord i Rodby, der forfatteren - og helten - forlater København og oppklarer en serie mord rundt et massasjeinstitutt i den typiske danske provinsbyen "Rodby". En forrykende satire, som Sandemose ville elsket. Året etter kom Mord på Malta, igjen en utflukt, nå til Middelhavet - en av hans allerbeste kriminalromaner, hvis man ser strengt på intrigen. Den ble da også hedret med den danske Rivertonprisen, Poe-Klubbens "Gyldne Håndjern", som årets beste danske kriminalroman.
    Med Mord på mandag (1983) - eller "Mord ved Runddelen", som originaltittelen lyder - var Turèll og frilansjournalist-detektiven hans tilbake i København, i de strøk av byen han er best kjent, rundt Istedgade, Hakmtorvet og i kvartalene mello Vesterbrogade og Sønder Boulevard. Her følger vi den navnløse helten og hans venn i politietaten, politiinspektør Ehlers, i jakten på den mystiske kvinne-morderen som hjemsøker København noen iskalde vinter uker med sludd og snø og en gjennomtrengende vind over Kongens By ... eller nå heter det kanskje Dronningens?
    Deretter fulgte ytterligere seks romaner og to novelle-samlinger fram til fjorårets Mord i San Francisco, der Dan Turèll avslutter serien i Sam Spades og Continental-detektivens by, der helten er på intet annet enn bryllupsreise med sin advokat-elskede Gitte Bristol. Og som alle ensomme ulver vet: Når privatdetektiven blir gift, er det på tide å sette punktum.

Chandler´s skole
Det er ikke vanskelig å plassere Dan Turèll innenfor de kriminallitterære skolene. Han er et naturlig ledd i utviklingen av den hardkokte genren, 40-50 år gammel i USA, men ganske ny i Norden. Som så mange andre (ingen nevnt, ingen glemt), har han gått i skole hos Chandler. I tillegg knytter Turèll med sitt danske lynne an til humoristene blant "de hardkokte", forfattere som Craig Rice og Jonathan Latimer. I likhet med disse tar han heller ikke alltid logikken i intrigen så høytidelig, men følger Chandlers gamle råd: Hvis du ikke vet hva du skal finne på, så la det komme en mann inn gjennom døren med en pistol i hånden. Der med kan det bli en del hårnålsvinger å passere før løsningen er klar, men hva gjør egentlig det, når turen fram dit har vært førsteklasse?

Sin bys poet
Som så mange andre forfattere innenfor samme genre, er Dan Turèll sin egen bys poet. Han er en mørkets musikant som spiller sine lange bluespartier fra skyggesiden av København, en av dem som opptrer i bakgårdene snarere enn på boulevardene, på de små jazzbulene heller enn i de fine restaurantene. Som i Vangede Billeder er det hans med følelse som slår igjennom. Han forstår - og kjenner - disse taperne. Selv en narkotikaselger kan han fatte sympati for, fordi han har sett bak kulissene hvem som drar i trådene, han har sett mekanismene i dette samfunnet som fører til at noen vinner og noen taper, noen sitter i villa ved Strandvejen, mens andre dør i et portrom på Vesterbro. Han kjenner både pornoforhandlerne og rockmusikerne, kelnerne og journalistene, politimennene og de prostituerte.

Ægte blues
Dan Turèlls kriminalforfatterskap er ekte blues. Her synger byens blåeste toner i hver eneste setning. Mørket faller på, og er orkester samler instrumentene sine, musikere møtes i film noir-belysning, en langsom saxofon-solo begynner - og ikke lenge etterpå er det første crescendo et faktum.
    Dan Turèll lovte i et intervju tidlig på 1980-tallet at han, i likhet med sine svenske kolleger Sjöwall og Wahlöö, bare skulle skrive ti romaner om sin navnløse helt. Nå har han holdt løftet, men vi er mange som savner ham, allerede. Og som man vil vite: også Sherlock Holmes gjenoppstod engang fra de døde ...

Artiklen er tidligere trykt som efterord til den norske udgaves af Mord ved runddelen