Jakten på naturens gåte

J.P. Jacobsens

Af : Erik Østerud

Knapt noen prosatekst i dansk litteratur har en mer berømt åpningslinje: Sommer var det; midt paa Dagen; i et Hjørne af Hegnet« Tiden er presist angitt, likedan stedet, men vi får ingen historisk eller geografisk plassering. Vi blir tidslig orientert i forhold til naturens egen rytme, og romlig i forhold til motsetningsparret natur/kultur.
   Den innledende naturbeskrivelsen faller i to skarpt adskilte deler. Oppdelingen skjer ved at forfatteren faktisk presenterer det samme landskapet for oss to ganger, men ut fra to motsatte ståsteder.
   Det første observasjonspunktet er plassert udenfor Gjærdetö dvs. utenfor naturen selv, nærmere bestemt i kulturen. Den observerende er ikke navngitt. Det kan være et hvilket som helst menneske som kommer gående ad Markstien der gåt udenfor Gjærdetö Observasjonene kan imidlertid ikke foretas med mindre man besitter en solid kulturell ballast. Man må vite hvorledes gammelgothiske Arabesker Harmoniö. Det ligger i det hele tatt på en påfallende estetisk betraktningsmåte i beskrivelsen. Det er som om den iakttagende har lagt en imaginær billedramme om det han betrakter, slik at naturen blir til landskap, til estetisk objekt. Det motivet som fremkommer¤ved en slik imaginær innramning, blir sammenlignet med de regler for naturgjengivelse som iakttageren kjenner fra malerkunst og skulptur. Betraktningsmåten får ¤feil mangler lturenses estetiske skjønn preger beskrivelsen. Også i syntaks og ordvalg gir denne seg til kjenne. Syntaksen er komplisert (hypotakse) og sammenligningene hyppige og omstendelige. Romantikkens animistiske utlegning av naturen gjennemsyrer hele beskrivelsen.
   Beskrivelsen er spatialt organisert, slik at vi beveger oss fra det nære til det fjerne: fra den siviliserte haves vekster i observatørens umiddelbare nærhet til den udyrkede naturens forekomster i periferien av det sted vedkommende står. Jo lengre ut i det udyrkede område observatøren forsøker å trenge med sitt blik, jo mer synes naturen å lukke seg til for ham og bli utilgjengelig og ugjennomskuelig. Dit inn hvor krattet er tett og frodig, og Ahornen blev til Skov som Ellefolk af en Græshøjö kan han rett og slett ikke nå med sitt blikk.¤ Men presis her inne legger Jacobsen sitt annet observasjonspunkt. Den annen iakttager nærmer seg ikke naturen fra et ¤kulturelt elverhøj yden, og endelig himmelen.
   I denne naturbeskrivelsen er det ingen sammenligninger eller vurderinger, men tilsynelatende bare en naken registrering av fenomenen slik de umiddelbart viser seg for øyet. Syntaksen er overveiende parataktisk. Liksom setningene er sideordnede, slik er det som om også observasjonene får lov å stå ubearbeidet ved siden av hverandre. Observatøren later ikke til å ville tolke naturen eller forstå den. Han er bare opptatt av å sanse den. Her forekommer ingen referanser tilbake til kulturen, til erobret viten. Alt synes å hvile på iakktagelsens presentiske nå, på den sansning som mobiliseres i den kroppen som i det aktuelle øyeblikk har tatt plass i naturens eget dyp. Blikket skjærer knivskarpt til et felt, slik at de elementer som faller innenfor det, blir adskilt fra den organiske sammenheng som de hører hjemme i. Til gjengjeld opptrer disse fragmentene i en kompositorisk helhet, en ny sammenheng, som jeg senere skal redegjøre for. Det er et komposisjonsprinsopp som også kjennetegner impresjonismen i malerkunsten.
   Den kontrapunktiske oppstillingen av naturbeskrivelsen i apningsscenen er vesentlig for novellens totale komposisjon. Dobbeltpresentasjonen av naturfenomene er uttrykk for et dialogisk komposisjonsprinsipp som kan iakttas over alt i novellen. Snarere enn å organisere seg ut fra det temporalt-narrative er novellen strukturert kontrapunkttisk, hvor Jacobsen arbeider frem sitt eget natur- og tilværelsessyn i et polemisk spill med en romantisk naturdiskurs som han dekonstruerer ved hjelp av parodi og satire. Dette får temaet til å samle seg om ett enkelt problem: spørsmålet om hva natur egentlig er. Nok finnes det svar på gåten, men her blir de gamle svarene fremstilt som usanne. Jacobsen vil gi nye. De gamle Biblens og gullalderdiktningens. Jacobsen vil gjendrive disse med Darwin og den nye naturvitenskapen.
   Den gåte teksten utforsker, befinner seg ikke bare der ute, den er også her inne i mennesket selv, i Mogens, Kamilla og Thora. Derfor blir jakten på naturens gåte også en søken etter å bestemme hvem eller hva mennesket er bak dets sivilisatoriske maske, bak de fortolkninger som historien opp igjennom tidene har skjult det i.

Erik Østerud: "Jakten på naturens gåte. J.P. Jacobsens Mogens" i brytningsfeltet mellom religion og naturvitenskap" in: Ny Poetik 6, Odense 1996